Henrik Wergeland var en nasjonalistisk dikter og forfatter som kjempet for norsk språk og kultur. Han ønsket å fremme bruk av norsk i skrift og tale, og han arbeidet for å revitalisere og modernisere det norske språket. Wergeland argumenterte for at norsk var et eget språk og at det var viktig for nasjonal selvfølelse å ha et eget litterært språk som kunne uttrykke norske tanker og følelser mer autentisk enn dansk.

På den andre siden hadde vi Peter Andreas Munch, en historiker og filolog som også var involvert i språkdebatten. Munch var mer konservativ og mente at det norske språket var for ungt og underutviklet til å kunne fungere som et fullverdig skriftspråk. Han fryktet at en overgang til norsk skriftspråk kunne føre til språklig kaos og tap av forståelse mellom de nordiske landene.

Konflikten mellom Wergeland og Munch representerte to motstridende syn på nasjonal identitet og språklig uttrykk. Wergeland ønsket å skape en norsk kulturell identitet gjennom språket, mens Munch argumenterte for å opprettholde dansk som det offisielle skriftspråket for å bevare en viss grad av kulturell og språklig kontinuitet.

På lang sikt vant Wergelands synspunkter gradvis frem. Norsk språk og nasjonal identitet ble styrket gjennom nasjonsbyggingen i løpet av 1800-tallet, og i 1885 ble det vedtatt at norsk skulle være det offisielle skriftspråket i Norge. Denne perioden markerer en viktig milepæl i utviklingen av det moderne norske språket og nasjonen.